Representanter for lokale myndigheter har argumentert helt siden starten på klimaforhandlingene på 1990-tallet for at kommunene må med som en ansvarlig part i klimapolitikken, uten at dette kravet så langt har ført frem. I forkant av et kommunevalg og gitt den store interessen for klimaspørsmål er det betimelig å spørre om det er fornuftig å involvere kommunene sterkere i klimapolitikken. Til dette kan vi svare både «ja» og «nei».

Vi er inne i det vi kan kalle en førstegenerasjons klimapolitikk. Politikken preges av at få land  har sluttet seg til klimaavtalen og at det (derfor) er få eksempler på virkningsfulle nasjonale klimatiltak. Den gjeldende klimaavtalen har et relativt beskjedent ambisjonsnivå målt opp mot anbefalingene fra FNs klimapanel. Avtalen omfatter bare deler av utslippene. Avtalen omfatter bare utslipp fra innenlands produksjon. Utslipp fra utenlands flytrafikk er for eksempel ikke med. De tiltakene som har blitt lansert er derfor oftest i form av teknologiske tiltak rettet inn mot utslipp fra produksjon; gjerne betegnet som «teknisk fix» og «end of pipe» tiltak.

I Norge har det å utvikle en teknologi som kan skille ut og lagre karbon fått stor oppmerksomhet. Videre har det i Norge – og internasjonalt – vært mye oppmerksomhet omkring det at rike land kan gjennomføre tiltak i andre (og fattigere) land for så å få godskrevet slike tiltak i forhold til sine respektive nasjonale klimaforpliktelser.  Tidligere har USAs president uttalt som en begrunnelse for sin motstand mot klimaavtalen at «the American way of life is not up for discussion». Det ser ut til at dette kredoet nå er adoptert av norske myndigheter gjennom troen på at vi kan løse våre klimaforpliktelser gjennom tekniske tiltak i næringslivet og uten at nordmenn trenger å endre sitt forbruk.

I et  politisk landskap, med en  innretning av klimapolitikken som beskrevet over, er svaret på vårt innledende spørsmål «nei»;  her har kommunene ingen viktig rolle å spille.

Men, til tross for at hverken norske eller andre lands kommuner har blitt invitert inn i «varmen» i diskusjonene om utforming av klimapolitikken, er det mange eksempler på kommuner som selv har utformet en klimapolitikk. Omlag 2000 kommuner er medlem av de to internasjonale klimakampanjenene Klimaalliansen og Cities for Climate Protection. I Norge har et tredvetalls kommuner siden slutten av 1990-tallet eksperimentert med å utvikle lokale klimaplaner. Selv om mye av dette er mer eller mindre blåkopier av de respektive nasjonale klimapolitikkene, er det her vi finner de mest spennende eksemplene på nyvinninger i klimapolitikken; tiltak som peker fremover mot den neste generasjons klimapolitikk.

Hva kjennetegner så disse lokale eksemplene? Det første vi kan legge merke til er at mens representanter for nasjonale myndigheter på 1990-tallet diskuterte et mål om stabilisering av klimagassutslippene fremmet de to internasjonale kommune-klimakampanjene et kortsiktig mål om 20 prosent og et langsiktig mål om 50 prosent reduksjon. Også i Norge ser vi eksempler på dette; altså at enkelte av de kommunale klimaplanene fikk langt mer ambisiøse klimamål enn Norges nasjonale klimamål. Men vel så viktig er at vi lokalt finner eksempler på en annerledes innretning  av klimapolitikken. Vi kan bruke to norske kommuner som eksempler på dette: bykommunen Stavanger og distriktskommunen Flora.

Da Stavanger vedtok sin klimaplan i 2002 inneholdt den et klimaregnskap ut fra innbyggernes forbruk, ikke utslipp fra lokal produksjon slik statlige myndigheter hadde lagt opp til i sin veiledning overfor lokale myndigheter. Her hadde man regnet ut utslipp som skjuler seg bak innbyggernes forbruk; utslipp fra produksjon av klær, mat, bygninger osv. For en kommune som Stavanger med relativt lite lokal industri medførte denne måten å regne på at utslippene ble langt større. Men kanskje viktigere er at sammensetningen av utslippene ble svært annerledes. Utslipp fra mat blir feks langt viktigere, tilsvarende omlag 1/3 av det totale utslippet (mot gjerne 5 prosent om man ser på utslipp fra produksjon av mat). Klimatiltakene blir også annerledes. For temaet mat blir det plutselig kostholdsråd (spis økologisk og lokalmat, spis mindre kjøtt og mer grønnsaker) som kommer i fokus, ikke tiltak for å gjøre den lokale produksjonen av mat mer miljøvennlig.

Flora tjener som eksempel på det å inkludere tilpassing til klimaendringer i klimapolitikken. For to år siden begynte kommunen arbeidet med å analysere lokale effekter av klimaendringer og hvordan man lokalt kan tilpasse seg til disse endringene; og da altså i tillegg til (ikke i stedenfor) det å gjennomføre tiltak for å redusere klimagassutslipp. I den siste stortingsmeldingen om klimapolitikk fra i sommer står det (fortsatt) ikke ett ord om behovet for tilpassing til klimaendringer.

Er det da slik at staten bare kan si «sett igang» til kommunene? Så enkelt er det desverre ikke. Skal kommunene kunne spille en viktig rolle i klimapolitikken må de utstyres med den nødvendige miljømessige kompetansen. Felles for de to kommunene som er omtalt over er at de har god miljøkompetanse i administrasjonen. På 1990-tallet brukte staten 100 millioner kroner i årlige øremerkede overføringer til kommunene for å sikre dette. Resultatet av denne satsingen var at på midten av 1990-tallet hadde omlag 90 prosent av norske kommuner tilsatt en  miljøvernleder. Ordningen med øremerkede overføringer opphørte imidlertid i 1997, og siden da har andelen kommuner med miljøvernleder sunket drastisk og er nå nede i omlag 10 prosent. Det er naturlig nok her, blant de 10 prosentene, vi finner  foregangskommunene i klimapolitikken. Hvis staten ønsker å ha kommuner generelt med som en mer aktiv part i klimapolitikken blir et viktig klimapolitisk virkemiddel derfor å sørge for en «gjeninnsetting» av de kommunale miljøvernlederne. Dette er i og for seg en enkel oppgave. Det dreier seg i prinsippet bare om å sette av nok penger. Mer problematisk er nok at det å involvere kommunene sterkere i klimapolitikken dels forutsetter og dels vil føre til en dreining av innholdet i klimapolitikken; fra et ensidig fokus på produksjon til  også et fokus på nordmenns forbruk. Med den stekre markeringen fra regjeringen på en produksjonsinnretning av klimapolitikken, eksemplifisert gjennom de mange polemiske uttalelsene fra regjeringsmedlemmene om at klimapolitikk ikke dreier seg om «askese», innebærer nok at en slik dreining sitter langt inne. Da er det kanskje enklere å få til en dreining i retning av også å inkludere tilpassing til klimaendringer i klimapolitikken. Sommerens dramatiske flommer på Østlandet, der kommunene ofte blir sittende igjen med ansvaret for oppryddingen, burde borge for at en slik dreining kan være enklere å få til. Uansett gjelder at politikerne nå har en gylden sjanse til å utnytte et stort engasjement i befolkning og næringsliv på klimaområdet. Det er derfor viktig  å utnytte dette engasjementet ved å invitere befolkning og næringsliv inn i klimapolitikken, og erfaring fra andre politikkområder viser at kommunene er det viktigste verktøyet vi har for å gjøre dette. Men en slik invitasjon forplikter. Skal man delta i politikk må man få tildelt interessante oppgaver. For hver gang nasjonale politikere sier at vi kan løse klimaproblemene gjennom høyteknologiske tiltak i oljeindustrien og tiltak i utlandet, senker den enkelte av oss skuldrene ett hakk og tenker «da trenger jeg kanskje ikke bry meg likevel?». På sikt er dette ikke en vei å gå. Skal vi løse de dramatiske klimautfordringene må vi alle bidra, og da må «the Norwegian way of life» før eller siden opp til diskusjon. Og i den debatten har kommunene en nøkkelrolle å spille.