Undertegnede er en av svært få som så langt som har tatt ”Klimatilpassingsbåten”; en båtrute som er i fare for å få et lett komiske skjær over seg hvis ikke antall brukere øker vesentlig. Båtruten kom til som følge av et stort engasjement fra en rekke store arbeidsgivere i Leikanger og Sogndal i etterkant av den tragiske dødsulykken der en jente på vei i bilen sin til jobb døde som følge av steinsprang. I tillegg kom en underskriftskampanje med vel 700 underskrifter og flere mediaoppslag i både avis og NRK Sogn og Fjordane og nasjonalt. De morgenene jeg har tatt båten er det maks 5 personer om bord!

Hvorfor er det da slik at så få tar båten? En mulig forklaring er selvsagt at tilbudet ikke er godt nok (for få avganger og for vanskelig å komme til båten uten buss). Men det kan også være et mer grunnleggende problem ved hele problemstillingen rundt båten, og det gjelder hvordan ulike aktører velger å definere situasjonen som gjør at båtruten blir satt opp. Fra ansvarlig hold – det vil i første rekke si vegmyndighetene regionalt og nasjonalt - har man lagt vekt på at rasene i Fatlaberget ”objektivt” sett ikke er noen ”ny” situasjon. Det har alltid rast i Fatla. Faktisk viser statistikken at det raste langt oftere for noen år siden enn det har gjort de siste årene. I 1998 var det registrert 50 tilfeller av ras og steinnedfall, mens det per 1. mars i år er registrert 16 tilfeller. Men det har altså gått et menneskeliv i høst, for første gang på de 70 årene det har vært veg gjennom Fatla. Det ”nye” i Fatla dreier seg – fortsatt i følge de ansvarlige myndighetene - om en endring i den såkalte subjektive risikoen; altså hvordan vi som ferdes i Fatla selv opplever risikoen. Dette er et vanskelig skille, som jeg skal komme tilbake til, men først et resonnement omkring konsekvensene av at situasjonen er definert som ”subjektiv risiko”.

Min private (og subjektive) opplevelse av risikoen ved å kjøre gjennom Fatla er i alle fall styrt av tre ting: Tidligere erfaringer, dårlig hukommelse og daglig risikovurdering. Det første momentet tilsier at rett etter dødsfallet i Fatla fikk jeg en sterk opplevelse av risiko, mens det andre momentet tilsier at denne risikoopplevelsen er sterkt fallende – mennesket har (heldigvis) en godt utviklet evne til å ”glemme” traumatiske hendelser overraskende fort. Det siste momentet er imidlertid det styrende i det lange løp, riktignok med et bakteppe fra de to første momentene; men det betyr i praksis at når det er ”godt Fatlavær” (som de siste dagene) har jeg (selvsagt) en lav risikoopplevelse, mens når det er ”dårlig Fatlavær” her jeg like selvsagt en høy risikoopplevelse.

Hvordan konkludere ut fra disse i og for seg selvsagte utledningene? Det viktigste er at det å styre offentlig ressursbruk alene ut fra den såkalte subjektive risikoopplevelsen er en svært tvilsom (og risikofylt!) sak. Fylkeskommunen har sagt at hvis antall brukere blir for lavt i prøveperioden frem til jul (når det statistisk sett oftest pleier å være ”godt Fatlavær”) så vil båten bli lagt ned (og da – i januar – pleier det ”dårlige Fatlaværet” å begynne). Min første konklusjon er derfor at subjektiv risiko er noe som hver enkelt av oss bør håndtere selv. Når jeg skriver dette betyr ikke det at jeg er ”mot” båten forbi Fatla. Tvert om. Poenget mitt er for det første at jeg mener det ikke er grunnlag for å dra et skarpt skille mellom ”objektiv” og ”subjektiv” risikovurdering, og dernest (viktigst) at jeg ikke mener det er grunnlag for å påstå at den objektive risikoen er den samme som ”før”. Hele poenget med å lage tunnelen i Fatla er jo at situasjonen er annerledes. Det å sette opp en båt er i realiteten å forkuttere den sikkerheten de ansvarlige myndighetene har innvilget oss ved å bygge tunnelen. I tillegg kommer selve tunnelbyggingen. For en legmann når det gjelder tunnelsprenging og fjellrensking virker det sannsynlig at all ”herjingen” i fjellsiden og inni fjellet også kan tenkes å øke risikoen for ras og steinskred.

Til slutt: tilbake til min innledende referanse til klimaspørsmålet. Jeg mener at situasjonen i Fatla er bare en forsmak på problemstillinger vi må ta stilling til når klimaendringene etter hvert blir mer påtrengende. Det er særlig to spørsmål vi stadig vil få reist: ”når er det sikkert nok” og ”når vet vi om risikoen faktisk har økt”? Svarene på disse spørsmålene vil styre behovet for nye tiltak.

Det å sette opp en båt i Fatla der det er frivillig for alle å bruke båten; der det er mer upraktisk for alle å bruke båten enn både privatbil og buss; og der båttilbudet ikke begrunnes offisielt med at det er en større ”objektiv” risiko for ras og steinnedfall enn tidligere; vil lett fremstå som en ren symbolhandling. Klimaendringer er ingen symbolsk sak; det er harde realiteter; men det er også realiteter med en stor usikkerhet. Vi vil aldri kunne ”bevise” at risikoen for ras og steinskred i Fatla har økt på grunn av klimaendringer. Utfordringen består i hvordan vi skal håndtere situasjonen at slike hendelser kan øke som følge av klimaendringer.

Selv kommer jeg til å ta båten så lenge den går; om ikke annet så fordi det er gratis kaffe om bord; men selvsagt også fordi vi kan trenge båten når det blir ”dårlig Fatlavær” igjen.