Det gikk slik mange av oss fryktet i København. Noen mener at dette var ett skritt tilbake, i og med at man nå har gått bort fra en felles global målsetning og at det nå i prinsippet blir opp til hvert enkelt land å utfore sine egne mål. Andre mener at det er i alle fall et lite skritt framover, men at det uansett ikke er det store skrittet framover som vi faktisk behøver. Som en norsk observatør lenge har påpekt (professor Jørgen Randers): Vi er ikke redde nok

En annen interessant observatør og forsker i den internasjonale klimadebatten, Mathis Wackernagel (en av opphavsmennene til analyseverktøyet "økologisk fotavtrykk"), peker på en tragisk pussighet under forhandlingene, som viser noe av den innebygde årsaken til forhandlingene ikke KAN løse klimaproblemene så lenge logikken er skrudd sammen som den er nå:  http://www.peopleandplanet.net/pdoc.php?id=3700):

If we are to meet the G-20 intention of keeping climate change within 2 °C, we’d need to follow the IPCC reduction path of at least minus 80% from 1990 levels by 2050. This essentially means moving out of fossil fuel. But hardly anybody admits this mathematical truth. If we accept the G-20 intention and its mathematical consequences, then consider this: Why is it that we haggle so much about access rights to emissions? It would essentially mean negotiating access to zero emissions (after 2050). Why are we putting so much effort into trying to negotiate access rights to zero carbon?

Poenget til Wackernagel er altså at så lenge vi har forhandlinger der man krangler om å fordele rett til å slippe ut klimagasser, så vil vi ikke klare å løse problemet, simpelthen fordi den eneste løsningen i følge Wackernagel er at vi på en ubehagelig kort sikt må fjerne alle utslippene.