Media flommer over av forslag til, kommentarer om og informasjon om "Copenhagen Climate Conference". Et nøyaktig søk på google (med alle disse ordene) gir utrolige 25 millioner treff på utenlandske nettsider. Et tilsvarende søk avgrenset til norske sider gir 13.700 treff; dvs like mange treff per innbygger i Norge som det globale tallet.

Men så kommer det morsomme - eller tragiske: Hvis jeg kombinerer søket avgrenset til de norske sidene med "energy saving" så får jeg ett (!) treff. Skriver jeg "renewable energy" får jeg omlag 1000 ganger flere treff.

Man skal selvsagt være forsiktig med å dra slik tallmagi for langt. Google-søk er ingen eksakt vitenskap! Men det er behagelige tall for en som meg som ønsker å gjøre et poeng av at forbruk - og da særlig energiforbruk - er så lite framme i debatten omkring de endringene vi må gjøre for å unngå klimakatastrofen.

I høst avslørte lederen for den norske forhandlingsdelegasjonen Hanne Burstrøm dette poenget ved å komme med den beroligende uttalelsen at nordmenn ikke trenger å bekymre seg for at de må endre sine forbruksvaner. Selv om Erik Solheim prøvde å dempe ned dette signalet, med å si at joda, forbruket må endres, men det kommer ikke til å oppleves som negativt fordi vi skal gå over til å forbruke all slags energisparende dingser, så gjenstår det faktum at det å endre (og på noen områder redusere) nordmenns forbruk er ikke del av norsk klimapolitikk. Denne påstanden kan jeg komme med både som observatør av og deltaker i klimadebatten.

Den kanskje klareste observasjonen kan vi hente fra forordet til den offentlige utredningen som har lagt grunnlaget for dagens norske klimapolitkk; det såkalte Lavutslippsutvalget som la fram sin innstilling i 2006. I forordet står følgende: "En radikal omlegging av norsk livsstil i en mer klimavennlig retning ville kunne redusere framtidige utslipp mye. Utvalget har likevel ikke valgt å anbefal dette blant annet fordi vi mener det vil være en umulig politisk oppgave årealisere"

Våren 2008 la Vestlandsforsking fram en rapport som sammenlignet utslippene fra forbruk og produksjon. Rapporten var bestilt av Miljøverndepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet, og ble lagt fram på et presseseminar med begge statsrådene til stede.Rapporten inngikk så i en intern politisk prosess i regjeringen med tanke på å starte et NOU-arbeid som skulle supplere Lavutslippsutvalget og nettopp se på de forbrukstiltakene dette utvalget valgte å se bort fra. Etter mange harde drakamper lyktes det å få nesten alle departementer med; ikke minst var det viktig å få med Finansdepartementet; men likevel strandet forslaget. I følge sikre kilder skyldes det motstand fra to hold: Samferdselsdepartementet (da med Liv Signe Navarsete som statsråd) og "sjefen sjøl" - Jens Stoltenberg. Den politiske logikken fra Jens Stoltenberg var - igjen i følge sikre kilder - en frykt for at ved å lansere en forbruksinnrettet klimapolitikk vil Fremskrifttspartiet profilere så sterkt at dette kunne bidra til at regjeringen tapte valget. Forøvrig et poeng Ottar Brox har skrevet en hel bok om. Anmeldelse av denne boka her

Hva bør Norge så gjøre? Jeg vil foreslå to konkrete (og dyre) tiltak:

1) Gjenoppbygge systemet med offentlig finansiert energiøkonomisering for private huseiere. Dette systemet ble så godt som fjernet på 1980-tallet. Det som finnes nå av enøk-sentre retter seg i hovedsak mot næringslivet. Skal du som privat huseier får råd å hvordan bygge eller pusse opp hus for å spare energi henvises du i hovedsak til veiledning på nett. Det å få besøk av en rådgiver kan du nok få enkelte steder i landet, men da må du betale mye for det.

2) Supplere de etablerte forskningssentrene på fornybar energi med forskningssentre på energisparing. Det er brukt 6 milliarder på fornybar energi sentre, som i hovedsak dreier seg om forskning til støtte for økt produksjon eller økt forbruk av fornybar energi, mens spørsmålet om hvordan redusere energiforbruket forskes det ikke på. Og la det være sagt med ordene til det Internasjonale Energibyrået (som tradisjonelt bare har vært et talsrør for energiproduksjon); vi klarer ikke å unngå klimakatastrofen om vi ikke også reduserer energiforbruket.

Desverre frykter jeg at denne tilnærmingen til klimapoltikken blir fraværende i København. Det kan hende at det av taktiske grunner er viktig å vente med denne tilnærmingen, ikke minst for å få USA med på en avtale, men før eller siden må den rike delen av verden gå inn i diskusjonen om forbruk.