Vestlandsforsking har nylig vært med på en stor søknad på i alt 30 millioner kroner til det nordiske forskningsrådet NordForsk. Formålet med prosjektet er å «identify green growth opportunities in the context of climate change». Sagt på en mer folkelig måte skal vi finne ut hvordan nordiske land kan tjene på klimaendringer. Det kan være mye fornuft i dette. På den ene siden er det mulig å se for seg noen positive virkninger av klimaendringer, som at mer nedbør fører til økt produksjon av vannkraft; at høyere temperatur fører til mindre energibehov til oppvarming og lenger vekstsesong i jordbruket; at kortere vintersesong reduserer utgifter til vintervedlikehold av veier osv. Mer overordnet kan man også si at det i miljøpolitikken er viktig å ikke bare fokusere på det negative, men også løfte fram det som er positivt. Frykt er kanskje ikke alltid den beste motivasjonen for handling.

Samtidig får jeg en litt flau smak i munnen. Det er vel ingen som ville komme på å studere positive «grønn vekst» muligheter utløst av for eksempel ozonhullet, sur nedbør eller radioaktivt nedfall fra Tsjernobylulykken? Vekst i solkremindustrien, økning av antall arbeidsplasser i det å produsere kalk til kalking av vassdrag eller årtier med behandling av norske sauer på beite i kommuner berørt av radioaktivt nedfall er neppe noe man ville velge å se på som «grønn vekst» - selv om slike aktiviteter i prinsippet fører til at brutto nasjonalproduktet øker.

Så hvordan kan noen tillate seg å se etter «muligheter» utløst av klimaendringer, mens andre bare er opptatt  av problemene?

En nærliggende tanke er at disse to gruppene umulig kan være enige i synet på hvor alvorlig klimaproblemet er. En «klimaskeptiker» vil kanskje ha lettere for å se «muligheter» som følge av klimaendringer?

Eller kanskje er det mer et skille mellom klimaoptimister og klimapessimister? Den første gruppen velger å legge seg i den nedre enden av skalaen for risikovurderinger og har stor tro på at teknologien skal hjelpe oss ut av uføret – og kan dermed også tillate seg å se etter «muligheter» som følge av klimaendringer; mens pessimistene har den motsatte tilnærmingen og mener det er nødvendig at samfunnet må gjennom drastiske omstillinger for å unngå klimaproblemet. Og da blir det å se etter «green growth» muligheter underordnet.

Eller kanskje er det også et spørsmål om etikk her? Det er ikke alltid nok å forske «korrekt» rent metodisk, man må også forske på de «viktige» spørsmålene. Som forskere må vi tørre å utfordre oss på forskningsetiske spørsmål. Vi vet at hvis klimaendringene blir slik klimaforskerne spår, så vil det bli de fattige delene av verden som vil oppleve de mest dramatiske utslagene, både på grunn av hvor klimaendringene blir størst og hvor kapasiteten er lavest til å tilpasse seg disse endringene. Det forskningsetiske spørsmålet blir da: Hvor riktig er det å bruke begrensede forskningsmidler til å forske seg fram til måter å tjene mest mulig på klimaendringene i den rike industrialiserte del av verden?