Undertegnede har opp gjennom årene fartet mye land og strand rundt og holdt miljøforedrag. Noen ganger er det en ren rapportering av prosjekter og rapporter vi har begått. Men mange ganger blir jeg invitert til å holde foredrag av mer motiverende karakter – ”om miljø og sånn” – og da seiler spørsmålet om etikk og moral opp som noe jeg må ta stilling til når jeg forbereder meg; hvor mye skal jeg ta med omkring etikk og moral? Og da er det selvsagt også avgjørende hva slags ”klangbunn” som er for utlegginger om etikk og moral i den konkrete sammenhengen jeg skal foredra.

Så kommer poenget mitt, som er i form av en ”dagens historie”: For en tid siden skulle jeg foredra mer overordnet om bærekraftig utvikling for ansatte og folkevalgte i en fylkeskommune. I pausen – før foredraget mitt  – overhørte jeg følgende uttalelse fra lederen i det politiske utvalget som deltok på seminaret: ”Jeg synes debatten om oljefondet er tullete. Min mening er at hvis en bedrift ikke er kriminell så investerer jeg!”

Min utfordring ble da plutselig spisset: Hvordan legge fram mitt foredrag med en slik ”klangbunn” til stede når det gjelder nettopp spørsmål om etikk og moral? Den viktigste delen av miljødebatten dreier seg jo om hva samfunnet bør gjøre med de aktivitetene som er utenom grensen for miljøkriminalitet. Det er ikke de ulovlige utslippene som gjør at vi har drivhusproblemet; det er summen av alle de lovlige utslippene.

Jeg må bare innrømme at jeg, med én stykk lunch å gå på, ikke klarte å improvisere fram et nytt foredrag som kunne ta høyde for den tilnærmingen til etikk og moral som sitatet over kunne indikere gjaldt for forsamlingen. Hvor mye av foredraget mitt som dermed nådde fram vet jeg ikke. Men jeg fikk i alle fall litt inspirasjon til refleksjoner i etterkant. Og det er at miljøarbeid – så vel som miljøforsking – kanskje bør ha et større fokus på etikk og moral enn det som ser ut til å være rådende; og da til litt fortrengsel for det store fokuset på ”objektive fakta”?