Finansdepartementet har bedt om innspill til revidering av regjeringens strategi for bærekraftig utvikling  fra 2008 der de har bedt om svar på tre problemstillinger:

1. Vurdering av om rapporteringen og indikatorer gir et dekkende bilde av utviklingen på sentrale områder ut fra ny kunnskap.
2. Dekkes sentralforvaltningens behov for en samlet framstilling av spørsmål knyttet til en bærekraftig utvikling på en hensiktsmessig måte?
3. Drøftingen av problemstillinger knyttet til utvikling av indikatorer for måling av livskvalitet. Vestlandsforsking har som én av 78 inviterte institusjoner sendt inn en høringsuttalelse, der vi stiller spørsmål ved om dette er indikatorer ”for”, ”om” eller kanskje til og med ”mot” en bærekraftig utvikling? Er det indikatorer og fortolkninger av bærekraftmålet som faktisk bidrar til å fremme bærekraftmålet i tråd med de opprinnelige intensjonene fra Verdenskommisjonens rapport og FNs handlingsplan for en bærekraftig utvikling ? Eller er det indikatorer som produserer informasjon uten at dette påvirker innholdet i de politiske beslutningene som bestemmer om utviklingen blir bærekraftig eller ikke? Eller er det kanskje til og med slik at innholdet i bærekraftmålet har blitt omdefinert såpass mye at det ikke lenger er i tråd med Verdenskommisjonens rapport og FNs handlingsplan for en bærekraftig utvikling?

Vestlandsforsking har tidligere utfordret Finansdepartementet til å forholdt seg til erfaringer fra å ta i bruk bærekraftindikatorer; ikke bare rette oppmerksomheten mot stadig å utvikle slike indikatorer. Her tror vi særlig kommunesektoren har nyttige erfaringer å bidra med. Vi tror denne kunnskapen er viktig å få fram før man reiser spørsmålet om eventuelt å endre innhold i og sammensetning av eksisterende indikatorsystemer (jf problemstilling 1).

Norge har knesatt prinsippet om at hver enkelt sektor har ansvaret for oppfølging av bærekraftmålet. Dette til forskjell fra å opprette et sektorovergripende organ - for eksempel et ”bærekraftdepartement” – som skal drive arbeidet framover. Vestlandsforsking stilte i høringsuttalelsen spørsmålstegn ved om sektormodellen har vært heldig. Mange studier har konkludert med at den ene modellen forutsetter den andre; altså at et sektorvist ansvar forutsetter eksistensen av også en sterk sektorovergripende styring. Vi tror staten må ta opp dette spørsmålet før man går løs på problemstilling 2 over.

Politiske mål – som målet om bærekraftig utvikling – vil alltid være i utvikling ved at de statig vil være gjenstand for fortolkning og redefinering. Samtidig er det rimelig å tenke at en kjerne i målet må være robust og holdes ved like. I motsatt fall vil det lett bli en utvanning heller enn en utvikling som skjer. Det er videre rimelig å forvente at det lett kan oppstå utvanning heller enn utvikling i de tilfeller der målet utfordrer sterke maktposisjoner i samfunnet. Bærekraftig utvikling er et slikt mål, og det er derfor sårbart for å bli utsatt for utvanning vel så mye som utvikling. Det har skjedd en endring fra den tredelingen Stortingsmelding 58 (1996-97) ”Om Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling”  i sin tid ga, der bærekraftmålet ble delt inn i tre likestilte delmål:

1. Det økologiske perspektivet: Ikke overskride naturens tålegrense.
2. Velferdsperspektivet: Sikre at alle i dag har lik rett til å få tilfredsstilt sine grunnleggende behov.
3. Generasjonsperspektivet: Sikre at alle i framtida har lik rett til å få tilfredsstilt sine grunnleggende behov.

Det økologiske perspektivet ble gitt et fortrinn ved at det å overholde naturens tålegrenser ble omtalt som en nødvendig forutsetning for også å kunne sikre at alle i dag og i framtiden kan få sikret sine grunnleggende behov.

I dagens debatt om bærekraftig utvikling blir det av og til brukt en helt annerledes tredeling:

1. Økonomisk bærekraft, og da ofte forstått som ”robust økonomi” uten nødvendigvis å ha referanser til spørsmålet om å sikre grunnleggende behov.
2. Sosial bærekraft, og da ofte med svært ulike betydninger – fra en betydning som samsvarer med velferdsperspektivet omtalt over til et fordelingsperspektiv som gjelder ”behov” mer generelt uten avgrensning til spørsmålet om grunnleggende behov.
3. Miljømessig bærekraft, fortsatt med betydningen som tilsvarende det økologiske perspektivet omtalt over – men altså i mange sammenhenger presentert som et perspektiv likestilt, ikke overordnet, de to øvrige.

Vestlandsforsking etterlyser en diskusjon om hvorvidt bærekraftmålet har vært gjenstand for en fruktbar utvikling eller om det har skjedd en utvanning. Særlig stiller vi oss kritisk til bruken (og sidestillingen) av de tre begrepsparene økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft. Vi mener dette er en viktig avklaring som bør gjøres før man går løs på problemstilling 3.

Undertegnede hadde bedt om å få være med på det omtalte møtet via video. Dessverre opplevde jeg nok en gang problemer med å være på Vestlandet: i dette tilfellet var den tekniske kvaliteten i oppsettet departementet la opp til så dårlig at jeg måtte avbryte møtet (et faktum som også ble viet en fotnote i referatet fra møtet).