Når familie og venner spør meg hva jeg jobber med, svarer jeg som regel at jeg forsker på transport og miljø og sånn. De fleste nikker anerkjennende på hodet og sier noe om ar det er et veldig viktig tema og så snakker vi om noe annet. De litt mer nysgjerrige vil vite mer og da pleier jeg å svare at jeg forsker på bruk av hydrogen som drivstoff i biler i stedet for bensin og diesel. Som regel ender vi da opp med en interessant diskusjon om fordeler og ulemper ved hydrogenbiler før vi nokså raskt vender oppmerksomheten mot fotball og religionskrig.

I tillegg til at jeg forundres litt over hvor lite interessant de fleste synes mitt forskningstema er, har jeg også litt dårlig samvittighet. Jeg er nemlig imidlertid ikke helt ærlig i mitt svar. Sannheten er at jeg forsker på bærekraftig mobilitet. Imidlertid er det slik at ved å si ordet ”bærekraftig” har jeg fullstendig mistet interessen hos den som spør. I stedet for anerkjennelse og nysgjerrighet, får jeg et forvirret og flakkende blikk. Jeg skynder meg derfor alltid raskt til å snakke om noe annet.

For å lette på min dårlige samvittighet skal jeg her prøve å forklare hvorfor jeg mener det er viktig å forske på bærekraftig mobilitet, og ikke bare transport, miljø og sånt – eller miljø-vennlig transport som det gjerne kalles. Formålet er ikke bare å fylle ut det lille bildet som viser hva jeg jobber med. I det store bildet trekker EU fram bærekraftig mobilitet som det nye imperativet i deres nye transportpolitikk. Det skulle imidlertid ikke forundre meg om EU sliter like mye som meg med forklare hva de egentlig mener med det!

Bærekraftig mobilitet er altså noe mer enn miljøvennlig transport, men hva skiller de to begrepene fra hverandre? For det første, hensynet til rettferdighet for de fattige innebærer at tilgang på nødvendig transport må bedres kraftig. Det gjelder i første rekke store grupper i utviklingslandene men også mange i vårt eget land. Siden disse gruppene har lite penger betyr det et sterkt forbedret – og kanskje også gratis – kollektivtilbud.

For det andre, hensynet til rettferdighet for naturen innebærer at våre transportvaner ikke påfører planter og dyr ubotelig skade. Dette hensynet kan begrunnes med en idé om naturen har en egenverdi og at det derfor er rettferdig at vi tar hensyn til den. For dem som fnyser av tanken om at naturen har en verdi i seg selv ut over det å skaffe mennesker luft, mat og rekreasjon, kan hensynet alternativt begrunnes ut fra en egeninteresse fordi vi simpelthen er avhengig av naturen for å overleve.

For det tredje, hensynet til rettferdighet for fremtidige generasjoner innebærer at våre etterkommere også skal få dekket sine transportbehov. I motsetning til fremtidige generasjoners behov for mat og ren luft, vet vi imidlertid lite om hvilke transportbehov de vil ha. Derimot vet vi at oljen tar slutt en dag og at man i fremtiden derfor må bruke andre drivstoffer enn bensin og diesel. Hensynet til fremtidige generasjoner innebærer derfor at vi i dag starter arbeidet med å utvikle drivstoffer fra nye og varige energikilder.

En fjerde viktig forskjell mellom bærekraftig mobilitet og miljøvennlig transport er at det førstnevnte i langt større grad tar inn over seg grenser og fordeling. Rettferdighet overfor natur og fremtidige generasjoner setter grenser for hvor mye vi kan forurense og hvor mye ressurser vi kan bruke. Rettferdighet overfor de fattige tilsier at ressursene må fordeles mye mer likt enn de gjøres i dag.

Bærekraftig mobilitet handler altså om at de fattige må gis mulighet til å reise mer, de rike må sannsynligvis reise mindre, men alle må reise mer miljøvennlig.

Ble du litt mer interessert i bærekraftig mobilitet nå? Da kan du lese mer i en nylig utgitt bok på det engelske forlaget Ashgate: Erling Holden (2007) Achieving Sustainable Mobility (Aldershot: Ashgate). Boka oppsummerer de meste av det transportforskerne ved miljøgruppa har holdt på med det siste tiåret.