Tirsdag 7. mai klokka 12, to år forsinket, la regjeringen fram den første Stortingsmeldingen om tilpasning til klimaendringer – samme dag (og nesten samtidig) som regjeringen også la fram revidert nasjonalbudsjett. Pressekonferansen ble lansert 24 timer på forhånd, og uten strømming (men rett skal være rett om det siste – etter iherdig masing fra oss klarte departementet å improvisere en strømming).

Etter to års venting på denne meldingen var det mange som hadde forventninger til innholdet. Men det var temmelig tynne saker – som flere enn undertegnede har pekt på; både CICERO, Norges forskningsråd og Kommunesektorens organisasjon (KS). Kritikken går på at meldingen ikke bringer løfte om nye ressurser. Til dette svarer miljøvernminister Bård Vegard Solhjell følgende til bladet Klima: «Kommunane må planleggje for klimaendringar som ein del av det alminnelege arbeidet sitt», og videre til NRK Sogn og Fjordane: «..det vil [difor] vere heilt feil å øyremerke pengar til klimatilpassing».

Det er selvsagt en god og vakker tanke; at bare vi oppfører oss fornuftig og planlegger bedre så får vi et klimarobust samfunn. Tanken burde kanskje utvides til å gjelde alle former for miljøvernarbeid. Hvis vi planlegger fornuftig burde vi vel også kunne redusere klimagassutslippene – i prinsippet ‘gratis’?

Én uke før klimameldingen la imidlertid regjeringen fram en Stortingsmelding om et litt beslektet tema; forebygging – ikke av klimaproblemer, men helseproblemer; den såkalte Folkehelsemeldinga. Her er det andre takter. Det signaliseres penger (180 millioner) til å styrke Helsestasjons- og skolehelsetjenesten (ikke ulikt forslaget i den offentlige utredningen som lå til grunn for Stortingsmeldingen om tilpasning til klimaendringer, om øremerkede midler til styrking av klimaplanleggingen i kommunene). Og det varsles innføring av reguleringer og pålegg (eks forbud mot transfett), en type virkemiddel som klimameldingen vegrer seg mot (eks følger ikke regjeringen opp forslaget om å innføre en plikt for kommunene til å ta klimahensyn i planlegginga).

Klokere hoder enn meg har sagt at vi ikke er redde nok for klimakrisen, både sosiologen Anthony Giddens og vår hjemlige professor Jørgen Randers. Og så har vi nettopp lagt bak oss «tidenes» kaldeste vinter i Norge (riktig nok bare 0,8 grader under normalen). Det er nesten så en undres om regjeringen ikke helt tror på klimaendringene – eller at de, som Giddens og Randers sier, ikke er redde nok – eller synes vinteren var for kald?